"Trampeliv i tropene" er tittelen på onkel Birgers første bok om reisene sine. Han var stolt av å ha levd et trampeliv. Men hva innebar det, egentlig?

I Jørgen Alnæs sin bok "I Eventyret - Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim" (2007) kan vi lese følgende om " å trampe" :

" Å trampe betyr å leve et landstrykerliv, et omflakkende liv uten fast jobb og fast bopel. Den som lever slik kalles "tramps". Ordet kommer fra engelsk , og dukker opp på norsk først på 1920-tallet. Det finnes i flere boktitler og i nesten alle reisebøker først på 1920-tallet. Tramps må imidlertid ikke forveksles med landstrykere. Tramps var noe mer nobelt og opphøyd. De som kalte seg tramps så ikke på seg selv som utskudd eller som arbeidssøkende. De hadde selv valgt å leve det omflakkende livet. "

Onkel Birger var en av dem som hadde tatt dette valget. I formidlingen hans kommer det klart fram at trampelivet er et slags idealliv for ham, og spesielt da livet i naturen. Det er det som er selve friheten. Hør bare dette sitatet fra et av foredragene hans: " Kun i naturens tempel vil man kunne lære livets store sannheter å kjenne, ikke innenfor byens grå stenvegger, hvor menneskene murer seg inne med sine bekymringer i et endeløst jag etter den såkalte "civilsasjons" innbilte rikdommer, hvor ens sjel forsumpes av tomheten, av det kunstlede ved en tilværelse der ligger så uendelig fjernt fra det eneste virkelige sanne liv."

Livet som kontorist fristet overhodet ikke. Etter sine første utenlandsreiser, kom onkel Birger tilbake til Norge og var likevel innstilt på at han nå måtte leve som alle andre nordmenn. Han sier selv at han resignerte og fant seg i denne skjebnens tilskikkelse. Men han klarte ikke å legge tanken på trampelivet bak seg:

"… i mine drømmer kunde jeg ikke rive meg løs fra det frie, ubundne vandrelivet. Der seilte jeg atter de dype vanne, der vandret jeg på ny jungelens ensomme stier, der jaget jeg igjen på spreke hester bortover pampaens endeløse vidder, der lå jeg ennå en gang ved leirbålet, stirret inn i tropenattens ugjennomtrengelige mørke og lyttet til urskogens uutgrunnelige mystikk, der satt jeg atter på en ensom koralløy langt ute i oseanet under tropenes tindrende stjerneprakt, så på ildfluenes lystige bryllupsdans og lyttet til revets dumpe drønn, til lagunens sakte skvulp mot stranden og til nattevindens hemmelighetsfulle sus i palmeskogen. Da var jeg atter et levende fritt menneske, ikke en viljeløs kjøpt arbeidsmaskin bundet av sivilisasjonens tusen bånd og lenker".

Slik skriver onkel Birger i en artikkel i "Tramp", avisen til Travellers Club, dvs. Trampelaget. Han ender artikkelen med å fortelle at han til slutt ikke klarte å stå i mot reisefeberen, men måtte reise ut igjen: "Da følte jeg mig atter fri og ubundet, en lykkelig, levende Guds skapning - endelig et menneske igjen.", avslutter Birger artikkelen.

Denne artikkelen skrev han i egenskap av " Trampechef", - han startet som vice-formand i Travellers Club / Trampelaget sitt stiftelsesår 1928 , før han avanserte til formand. I denne klubben følte han seg hjemme . Med kallenavnet "Pebe" ble han en sentral aktør i klubbens første år, og tilegnet sin første bok "Trampeliv i tropene" (1929) til Trampelaget.

Minneordene ved hans død i 1959 i medlemsbladet "Tramp" slår fast Trampelagets betydning i livet hans: " Han hadde vært en ensom ulv på livets kronglete landevei, først i klubben fant han et forum der han kunne slå seg til ro, og hvor han i sine beste stunder følte seg virkelig lykkelig.." .

Trampelaget ble en arena der han holdt sine foredrag og delte erfaringer fra de mange reisene han foretok. Her ble han verdsatt, her fant han likesinnede - typer av samme slag som han hadde satt sånn pris på å møte på reisene sine. Han var en sosial type som hadde lett for å komme i kontakt med folk, og han satte alltid pris på å møte andre tramps, som han mente hadde et slags evig felleskap med hverandre: "- Det har ingenting å si om det er under ørkenens brennende sol de møtes, eller i polarlandets iskalde favn. (----) De er alle av samme slag, en uslepen kraftig og hjertegod flokk, beredt til å dele med hverandre i nødens stund hva gudene har skjenket". Som ugift og barnløs var kameratskapet med likemenn noe av det onkel Birger satte aller høyest.

I tillegg til foredrag og bøker, skrev onkel Birger også sanger og dikt. Fortsatt synger Trampelaget "Trampelagets skål"- klubbens egen sang- på møtene sine. Teksten til denne sangen er skrevet av " onkel Birger. Uten tvil var hans ord i klubbsangen ekte følt:

"Her har vi vårt frihetstempel,
vi av samme trampeånd.Vi, som fikk vårt vandringsstempel,
"over there" and "back beyond".
Minner har vi nok tilbake,
det er dem vi veksler her."

Diktet hans "Bror, kan du huske" innleder boka "Europaøens hemmelighet" ( 1935) og spinner over samme tema. Diktet ble også publisert i "Tramp" to ganger, med ti års mellomrom. Dette diktet setter også ord på de gode sidene ved trampelivet:

Bror , kan du huske og tenke tilbake
Minnes den tid vi som fuglen var fri,
Den gang vi vandret på ukjent sti,
Medens vi fartet i fremmede land,
Hvor vi fra yngling ble fullvoksen mann?
Bror, kan du huske de lykklige år?
Bror, kjære bror, det er jo som i går!

Bror, kan du minnes hvor foten falt lett?
Sorger - og penger, slik fantes jo ei
Husk alt det vakre som vi to har sett
Der hvor vi vandret vår sorgløse vei.
Husker du sangen vi sang under ferden?
Hvor vi var store, hvor liten var verden!
Bror, kan du huske de lykklige dar?
Bror, å min bror, vi dog minnene har!

Bror, kan du huske når dagen var slutt:
Leirbålets flamme, cikadenes sang,
Aftenens glød når den viskedes ut,
Emmen fra rørsiv og natten så lang?
Her er så meget jeg skulde ha sagt….
Husker du stjernenes tindrende prakt?
Bror, kan du glemme de praktfulle netter?
Bror, å, din bror lengter ofte derefter!

   P.B.Holte