Oppdagelsesferd i Afrikas indre

Slanger

"Om jeg var redd? Jeg sverger dem til, jeg kjente ingen frykt, absolutt ingen"

Victoria Falls
Victoria Falls

Vel hjemme igjen etter turen til Seychellene i 1919 / 1920, må onkel Birger ut igjen. Raskt! Han orker ikke tanken på et regelmessig liv i Norge. Uten å ha pakket ut, tar han reisekoffertene og setter kursen mot Afrika igjen. Denne gang går turen via Frankrike til Øst-Afrika, -Sør -Afrika, Belgisk Kongo og Rhodesia - før han avslutter denne siste turen sin syd for ekvator med et gjensyn med diamantgruvene i Sør-Afrika.

Episoder fra denne turen er skildret i et kapittel i boka "Trampeliv i tropene" ( 1929) og i foredraget "Indre Afrikas undere", del 1 og 2. Han skrev også en rekke artikler om denne reisen. Her er et utdrag av artikkelen "Victoria-fallene, Syd-Afrikas største Severdighet", der han skildrer skjønnheten og plantelivet på Zambesis bredder:

" Floden flyter her majestetisk forbi, , av og til kan man se en flodhest eller en innføtts kano som passerer lydløst i den store stillhet, og bredderne er som regel lave og dekket med yppig vegetasjon, palmer og andre tresorter. Og som kanoen glider fremover, blir sceneriet mer og mer tiltrekkende. Den mektige flod glitrer mellem vakre små-øer, som i strålende farve-prakt svømmer på de solbelyste vanne. Her og der ser vi et palmetre strekke sin krone rett tilveirs høit over kratt og busk, og det står veldige, knudrete stammer av skogens snoede kjemper i skyggefull høitidelighet, og enkelte steder, fristet for langt ut av de tiltrekkende vanne, har de mistet fotfeste, og allikevel, trods denne ubekvemme stilling, trives de i dette fruktbare land og overgår sine rakere naboer om ikke i kraft, så dog i grøn farveprakt.

Skarlagen, purpur og hvite blomster henger som vakre guirlander på de svære grene, her og der ser vi snylteplanter som store, skinnende slanger sno sine slyngtråde rundt skogens kjempetrer, og sommetider ser vi de kvalte, vissne grene strekker sine topper op mot himmelen som i ydmyg bønn, men slyngplanterne ovenfra og nedover spredte en rikdom av hvite og violette blomster, som ved den minste luftning svevet op og ned over vannet som flagrende sommerfugle, mens vannliljerne nikket kokett med sine gull-gule hoder stikkende op av de brede grønne kraver og i de speilglatte vannflater, avbrutt av holmer og små-øer, avspeilet sig den blå himmel med de forbifarende skyer og palmernes graciøse silhuetter .

Traner
Traner

- Sorte rikser med rosenrøde ben og grønt nebb smutter ivrig omkring mellom bladplantene på den grunne bunn. Ender svømmer flokkevis omkring på det klare vann, ildfinker bryster sig, vuggende på vaiende rørsiv og lader sin blodrøde bryllupsdrakt skinne i solen, eller de jager de langnebbede is-fugle, hvis dyp-blå farveprakt opvekker deres misunnelse.

Og som en forberedelse for selve fallenes store og endelige tiltrekningskraft drev vi langsomt fra ø til ø, nydende de stadig skiftende naturscenerier, inntil tiden kom, da vi måtte tilbake igjen. Kanoens stevn ble vendt, og foran os lå det herligste syn man kan tenke sig. Zambesi ved solnedgang. Dype skygger senket sig over de gjennemsiktige vanne. Vi merket aromaen fra skjulte orchideer, en blanning av ukjente parfymer fra et fremmed land, og noget av stedets barbariske ånd grep oss, særlig fra de dunkle skoge, og vi følte at vi her så på et hjørne av verden hvor meget var slik , som det allerede eksisterte i tidernes morgen, ubunnet i sin skjønnhet og frihet. Gjennem de glinsende, grønne tretoppe skar den synkende sols skrånende stråler sig svakt igjennem, undtagen hvor en eller annen palme strakte sin krone rett mot himmelen i solens flakkende skjær og sprette det svindende lys, der vor kano lett og lydløst gled inn i den kommende tropenatt."

Etter at onkel Birger hadde tatt Victoria-fallene i nærmere øyesyn, reiser han videre til Bulawayo og møter noen gamle venner. Han er fylt av opplevelsen av å ha sett den store fossen, - " disse verdens største og eiendommeligste vannfall", men nå bestemmer de seg for å reise på en jakt-ekspedisjon i ukjente områder syd for Zambesi. De bestiger fjellkjeder, vandrer over tørre sletter, og jakter i vill urskog i et område der det er få bofaste. Men de er heldige og treffer på en liten gjestfri landsby. Derfra går onkel Birger sammen med sin hjelper Tom inn til noen gamle, mystiske ruiner inne i urskogen. Underveis opplever de mye spenning, som onkel Birger senere både skriver om i bøker og holder foredrag om.

For noen år siden ga forfatteren Jørgen Alnæs ut boka "I eventyret - Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim" ( Cappelen, 2008) . I denne boka ser han nærmere på bla onkel Birgers skildring av sine opplevelser i denne ruinbyen, slik onkel Birger skriver om det i "Trampeliv i Tropene ( 1929). Alnæs skriver:

"Holte vil imidlertid ikke kjede leserne med vitenskapelige teorier eller spekulasjoner og lar det eventyrlige være navet også i denne fortellingen. Flere rykter har fortalt om noen mystiske ruinbyer langt inne i jungelen i Rhodesia ( Zimbabwe). Byene skal være rester etter en rik, men for lengst utdødd kultur. Fordi de innfødte mener det spøker der, er det umulig å få med seg bærere og folk til å utforske disse byene, og de er ifølge Holte en uutforsket og uløst gåte. En gang han deltar på en jaktekspedisjon ved Zambesi-floden, får Holte anledning til å ta en avstikker til disse jungelbyene, og etter mange overtalelser finner han en kjentmann som er villig til å lede ham dit. Men når de nærmer seg, begynner han å bli engstelig. "

Alnæs beskriver hvordan fortellingen om turen til ruinbyen utvikler seg til en skikkelig spøkelseshistorie. Det får Alnæs til å undre seg:

Ruiner
Ruiner

"Holte var tidlig ute med å utforske Rhodesias ruinbyer. Av beskrivelsen hans er det ganske sannsynlig at han faktisk var der, og da kan man jo spørre hvorfor han valgte å lage en grøsser og en spøkelsesfortelling om funnene sine, istedenfor å publisere det som en del av den hvite manns kartlegging av Afrika, med skisser og saklige beskrivelser av hva han fant. Forklaringen er nok den enkle at Holte skrev og tenkte i en sammenheng hvor eventyr og spenning var viktigere enn kartlegging, utforsking og anerkjennelse. Når han skal lage en fortelling av opplevelsene i Rhodesia, vektlegger han hendelser ut ifra noen kriterier som er helt forskjellige fra hva en norsk reiseskildrer ville ha gjort bare noen tiår tidligere. "

Alnæs hevder at onkel Birger med boka han gir ut i 1929 markerer et slags tidsskille i norsk reiselitteratur. Han representerer en ny generasjon reiseskildrere. "De nye reiseskildrene tillater seg å skrive mer underholdende, de gir seg eventyret i vold, er på jakt etter opplevelser snarere enn resultater, og ikke minst åpner for refleksjon utover det rent praktiske med reisen", skriver Alnæs. Han fortsetter:

"Med P.B Holte er de norske reiseskildringene på vei mot et nytt mål. Den reisende ser ikke lenger på seg selv som sivilisasjonens frontkjemper. Han setter ikke sin ære i å komme lengst inn i fremmed territorium, kartlegge og underlegge seg områder, i bokstavelig eller overført betydning. Nei, han er på vei til å bli desertør. Han vil flykte fra sivilisasjonen, han vil ikke lenger kontrollere naturen, men rømme fra sin egen kontrollerte hverdag. Selv om den reisende i større grad enn før er en opprører, er det likevel liten tvil om at samtiden og den reisende selv så det heltemodige i å oppsøke "uberørte" landskaper, gi avkall på materielle goder og trygge rammer og gi seg eventyret i vold. "