Hvem var han?
Peter Birger Holte ble født i Tromsø i 1874. Faren var telegrafbestyrer i byen, og Birger vokste opp sammen med to brødre og en søster i Storgata 82. Antageligvis gikk han på Strimmelen skole i Mellomvegen 22.
Birger hadde fra barnsben av en særdeles stor eventyrlyst, og bestemte seg tidlig for å reise ut. Som Tromsøgutt var ishavsskutene nede i havna en spennende mulighet til å komme seg til ukjente kyster. Allerede som 14-åring gjorde han et seriøst forsøk på å få seg hyre på en slik skute. Han fant en skipper som var villig til å ta ham i arbeid, men det hele strandet da det ble oppdaget at han verken var konfirmert ennå eller hadde tillatelse fra sin far.
Faren hadde andre planer for Birger. Han mente at sønnen ville bli en utmerket kontorist, og bekostet handelsutdannelse i Oslo. Birger reiste fornøyd til hovedstaden, men der lokket universitetsstudier mer enn den skolen han gikk på. Heller ikke denne gangen var faren med på Birgers planer, og da han ble "knepet" i å likevel søke seg til Universitetet ble han kalt hjem til Tromsø for å jobbe som kontorist i en bedrift på kaia der.
Dette var absolutt ikke det livet han hadde sett for seg, og Birger drømte om å forlate byen i nord og reise sydover. Han hadde fått den ideen at han ville reise til Sør-Afrika og delta i boer-krigen.
Onkel Birger sa det slik:
"Det var under Boerkrigen, den hadde jeg naturligvis lyst til aa være med paa, men det gikk nok ikke. Landet var stengt for emigranter, og man fikk pent holde sig i ro, til det var slutt med krigen. Selv da var landet stengt, men sammen med en kamerat løste jeg billett til portugisk Syd-Afrika, med tanken om derfra aa forsøke aa snike oss inn i britisk territorium".
Året er 1902. Birger er blitt voksen, han har tjent sine egne penger, og faren kan ikke lenger stoppe ham. Sammen med en kamerat fra Tromsø legger han ut på sin første store reise , en reise som skal vare i 4 år. Det skal bli starten på et voksen- liv fylt av eventyr. Ved sin død 57 år senere, blir han omtalt som en av Norges mest bereiste menn.
I et foredrag som han holdt som 65 -åring, reflekterer han over kursen livet tok og oppsummerer hva han hadde fått utrettet:
" Som nevnt, var det ingen tanke om nogensinne paa noensomhelst maate selv aa kunne gjøre noen innsats i verdensutbyggingen, som bevirket, at jeg blev en farende svenn, det var som sagt trampefeberen og eventyrlysten som drev mig, intet annet. At jeg under mit ophold på Syd-Afrikas diamantmarker visstnok oppdaget et nyt diamantfelt, som gav lønsomt arbeide for flere tusen diamantgravere i mange aar, og at jeg under en skjerpeekspedisjon i Nord-Rhodesia fant en ukjent ruinby i jungelen deroppe, tilskriver jeg rene tilfeldigheter, det var intet planlagt arbeide fra min side for aa gjøre noensomhelst innsats, men jeg vil ogsaa faa lov til aa bemerke, at det nettopp var disse mine vandreaar ute i den vide, vide verden, den viden og erfaring , som jeg da høstet, som er det moment, som mer enn noe annet har gjort det mulig for mig aa bringe et tilfredstillende resultat av mine beskjedne undersøkelser gjennem mange aar i Nord-Norge. Undersøkelser som i alle fall har overbevist mig om denne saa lite kjente landsdels mineralrikdom. Her er jern, kobber, nikkel og molybden, her er gull, sølv og platina, vanadium og uran, felt baade for stordrift og bondedrift. Enkelte av Pasvikselvens bi-elver er som skapte for perlekultur, andre steder igjen bringer elvegruset med sig halv-edelstene, Granat, Cyanit,Turmalin, Epidot, Korund m.m. og bare slipingen av disse smykkestene kunde bli en lønsom husflidsopgave for befolkningen deroppe for kun aa antyde en del av mulighetene. Og naar en gang noen av disse mange muligheter efter meget grundige undersøkelser en gang i tiden er satt i sving,- og jeg føler meg overbevist, om at saa vil skje,- da, men ogsaa først da, vil jeg føle med mig selv, at ogsaa jeg nettopp ved mit pioner-arbeide med min lille skjerv ogsaa har bidratt litt til norske ingeniørers innsats i verdensutbyggingen. "
(Fra foredraget "Trampefeber og eventyrlyst" av P.B Holte, Norske Ingeniørers Innsats i Verdensutbyggingen)
Som det fremgår av dette, så var det ikke slik at onkel Birger vendte Norge ryggen for godt etter sine mange reiser til varmere strøk. Allerede i 1909 lette Birger etter gull i Øksfjord i Finnmark, og mineral-leting i Nord-Norge var en virksomhet han viet seg svært mange somre helt frem til 1935. Han ga aldri opp håpet om at noen av funnene hans skulle bli drivverdige. Dessverre fikk han ikke oppleve at dette skjedde før han døde i 1959.