Å reise til Seychellene var ikke gjort i en håndvending. I en artikkel om PB Holte skrevet av Trampelagets Wilhelm S. Bøe, beskrives reisen slik:

"Reiseruten ble imidlertid problematisk. Like etter verdenskrigen var det vanskeligheter med både visum og dampskipsplass. Men de var heldige og fikk en lugar på "Kongsfoss", et norsk lasteskip som skulle til Portugisisk Øst-Afrika. Turen gikk via Cardiff (hvor de kjøpte en liten bil som de fikk med seg om bord), gjennom Gibraltar og videre til Alexandria. Mens lossingen pågikk, fikk de tid til å ta bilen i land, leie en sjåfør, og besøke Alexandria, pyramidene ved Giza og Cairo. Planen var å reise videre opp langs Nilen, men det ble det ikke tid til. Bilen ble derfor solgt, og de tok tog tilbake til Alexandria, og fortsatte med "Kongsfoss" gjennom Suez-kanalen og videre til Zanzibar. Her gikk de i land, men det viste seg at for å komme videre til Seychellene var den eneste skipsleiligheten via Mombasa, Goa og Bombay. Til slutt kom de imidlertid til sitt paradis, og leiet en villa; "Sans Souci" like utenfor Port Victoria."

Onkel Birger gjorde senere hjemme i Norge stor suksess med foredraget sitt "Kjærlighetens Øer - Skiftende Stemninger fra Tropernes Paradis" der han deler sine observasjoner både av folk og natur. Mang en nordmann har i hustrige forsamlingslokaler rundt om i det ganske land kunnet vandre i tankene til dette paradis på jord, inspirert av onkel Birgers vakre lysbilder og malende beskrivelser. Hør bare disse utdragene:

"Fjellenes steile styrtninger med de dype dale gjennemrislet av småbekkene, de stadig vekslende naturscenerier, luften mettet av aromaen fra de eksotiske planter, naturens stillhet, den behagelige temperatur, den fremmedartede vidunderlige, varierende vegetasjon, - alt synes at stemme sinnet til høytid, og man føler seg så inderlig tilfreds med tilværelsen, takknemlig, fordi man overhovedet får lov til at leve, og så leve på et slikt sted, at alt andet bare blir bi-ting.

Thi her -på disse lykkelige, fagre Øer, hvor livet går sin sorgløse , solbeskinnende gang, og ingen bekymrer seg med at telle timer og dager, har vi da forvissningen om, at der på denne vår mishandlede Klode enda finnes en plett, hvor skjønnheten ikke er drept, et sted, hvor eventyret ennu lever. Her har vi også alt, hvad hjertet kan begjære, hvorfor ikke nyde tilværelsen, når man har anledning til det? Her er heller intet jag, intet nervøst kappløp for at komme først til målet. Hvorfor slite og stride for ussel gevinst? Vi ser derfor ingen her arbeide mere end allerhøist nødvendig - og knapt nok det. "

I foredraget sitt knytter onkel Birger også et overraskende bånd mellom Seychellene og Norge, i det han beskriver den tidligere hvalfangerstasjonen St. Anne, hvor norske hvalfangere tidligere har holdt til. Dessverre gikk det ikke så bra med de norske hvalfangerne, og onkel Birger forklarer hvorfor:

"og lengst til venstre er St.Anne, hvor der har været en norsk Hvalfangerstation. Den var nu forlatt og temmelig forfalden. De fortalte i byen, hvor de jo hadde rede på alt, at de norske hvalfangerne ikke hadde gjort noget ut av hvalfangsten der, hovedsagelig fordi folkene var blitt smittet av stedets eneste sykdom, latskap. Dessuten var det slik, at byen trakk med sine fornøielser og fristelser, og der var andet og edlere vildt at jage.

Stedets damer over alt i disse trakter regnes for "Verdens vakreste og - lettsindigste kvinder." Hvad nu det ytre angaar ,så skal jeg med glede indrømme påstandens riktighet og stemme for at tilkjende dem første pris. Damerne er av middels høide, med regelmessige, harmoniske ansiktstrekk og av en eneststående, tiltrekkende skjønnhet. Deres lette, tynde, gjennemskinlige drakter, som kun fremhever legemets fullendte form, deres majestetiske holdning og litt vuggende gang, og de mørke, veltalende, uartige øine som gjør dem mere sanselig , mere tiltrekkende en kvinderne noget andet sted i verden.

De er freidige som guttunger, uforfærdede som Tigre, varme som Glør, - kjælne som katter, men alltid er der over dem en egen, betagende uskyld, som vi ikke finder større hos den mest jomfruelige av deres Europeiske søstre.

Og hvad nu lettferdigheten anbelanger, så må vi ikke dømme for strengt, heller ikke efter våre normer. Begreperne kan være forskjellige, men jeg skal villig innrømme, at der m.h.t. den moralske standard var en toleranse, som er absolutt ukjendt hos oss, og det gjaldt alle - menn så vel som kvinder, selv om muligens et par av stedets høiere embedsmænd ofret Kjødet for Ærgjerrigheten - eller visstnok heller forstod at holde sine småsynder skjulte, men ingen, hverken mann eller kvinde , blev dømt på grund av sin moralske eller umoralske vandel eller av den grund seet ned på av andre.

Hykleriet satt ikke i høisetet her, men blev betraktet som en skammelig, utilgivelige last. Visstnok florerte sladderen sterkt og kunde sommetider være temmelig skarp, men man fikk nærmest det indtrykk, at den skrev seg fra nyskjerrighet eller lyst til å blande seg i andre folks affærer, hvis den da ikke til syvende og sist hadde sin grunn i - misunnelse og intet annet.

Kvinderne skjulte så visst intet.

Hvis de vandt en manns gunst , var de stolte av at kunne proklamere det for all verden, og ingen detaljer var dem hellige. Ens lidenskaber, kapaciteter, handlinger og eiendommeligheter lå åpen for all verden og blev inngående drøftet omkring i husene, men selv om man kunne forstå, hvorledes lysten til at blære seg til en viss grad kunde forklare, hvorledes alle var ajour med alle andres affærer, så var der alligevel et uhyggelig mysterium i den hurtighet, hvormed hemmeligheterne sprettes. Man snakker om Bambus-telegrafen, men dette var simpelten - kringkastning. Alle visste naturligvis, at stedets så fromme nonner, munker, prester og prelater også var ganske alminnelige, dødelige mennesker med almindelige dødelige menneskers lyster og begjær, og når herr "så -eller - så" fikk seg en ny elskerinde, eller hans frue skiftet første-elsker, da visste selvfølgelige hele byen om det med alle sakens detaljer, men der var ingen, som tok seg nær av det, kanske med undtagelse av nogle få av stedets eldste - dvs de aller -eldste, men som regel gjæret det kraftig også i de gamle årgange. "

At onkel Birgers foredrag var spennende for den jevne nordmann , er lett å forstå!

Opplevelsene på Seychellene blir også beskrevet i boka "Frifants ferd" ( 1944). I kapitlet "I Edens hage" skriver han om øya Praslin på Seychellene, der den sjeldne Coco-de-mer planten vokser. Onkel Birger hadde med seg mange suvenirer fra sine reiser, men han skal en gang ha uttalt at den mest spesielle tingen han hadde, var nettopp Coco-de-mer nøtten sin som han hadde med fra Praslin.

Her er noen utdrag fra boka som omhandler denne merkverdige planten:

"Den engelske forskeren og arkeologen general Gordon som bla i lang tid oppholdt seg på Seychellene, har skrevet en meget lærd avhandling hvor han direkte etter teksten i Det Gamle Testamente søker å påvise at Seychellene var Paradiset og Praslin Edens hage. Han sier ordrett:

"På Praslin ,ved Seychellene, og bare der i hele verden finnes et underlig tre av merkverdig utseende som man har kalt "Planterikets fyrste". Det er enestående i sin art og på jorden. Det er Lodoicea Sechellarum eller Coco-de-mer. Dette tror jeg er "kunnskapens tre"

---

Selve treet- eller veden i Coco-de-mer-palmen er næsten uslitelig. Den består liksom av en mengde tynne kullsvarte tråder harde som ståltråd, som løper langs hele stammen og er innbyrdes forbundet med et meget lysere materiale som utfyller mellomrommet mellom trådene. Det er et meget vanskelig tre å bearbeide, og det finnes nesten ikke verktøy som biter på det. Det er stor forskjell i veden i han-treet og hun-treet. Han-treet er mørkere og meget fastere, og her ligger trådene adskillig tettere.

Som et eksempel på hvor hard veden i Coco-de-mer palmen er kan jeg fortelle en munter episode. Min gode venn presten på Praslin hadde sendt meg en del planker, både av han- og hun-tre. Jeg vilde gjerne få laget en spaserstokk av han-treet og tok en av plankene til et sagbruk i Oslo for å få den skåret i passende stykker. Jo da, det skulde snart være besørget. "Kom igjen imorra". Javel, jeg kom igjen dagen etter og formannen røk straks på meg:

"Jeg synes De sa at det var en slags tre De hadde med i går," sa han, "men hva i helsike var det for noe? Blå lue stod ut av sagbladet da vi hadde fått svineriet på plass. Har De mer arbeide av samme slag, bør de gå til et steinhoggeri. Det er rette plassen for Dem. "

Og snekkeren som virkelig laget stokken ferdig anbefalte et lite mekanisk verksted som passende.

Den steinharde nøtten er omgitt av et svampet fiberdekke. Den er som regel tvedelt, og ser ut som en kjempemessig kokosnøtt. Den umodne grønne frukten inneholder en søt, velsmakende, melkelignende saft som er meget nærende. Senere går den over til en grønaktig gelemasse med en eiendommelig ganske behagelig smak, mens innholdet i den modne frukten er hård og snehvit. Men både den modne og den umodne frukten skal ha samme foryngende virkning."

Onkel Birger var så heldig at han fikk smake en moden frukt da han besøkte Praslin:

" Den smakte utmerket, og gav en eiendommelige mersmak. Jeg tok den bar. De innfødte vilde gjerne ha litt konjakk i. Men en ting synes alle å ha vært enige om, og det var fruktens foryngende evne. Gamle indere som spiste av den følte seg som 20-års ynglinger, het det seg. Blodet begynte å rulle hett i årene, ungdommens spenstighet og lettsindighet våknet på ny. "

Virket den på onkel Birger? Tja, han fikk i allefall et langt og aktivt liv. Kanskje han kan takke dette lille måltidet på Praslin for akkurat det?

Uansett, onkel Birger tok seg til slutt sammen og forlot sitt paradis. Han sa i foredraget sitt at " de få tilfeldige turister som er kommet derut, har som regel foretrukket å bli på stedet."

Hvorfor skjedde ikke dette med onkel Birger? Han gir et svar i boka "Frifants ferd":

" Vi merket med gru hvorledes energien gradvis forlot oss, alt skulde utsettes til "i morgen", bare ikke i dag, i dag skal vi leve i ro og ikke forstyrres. Men vi kunne ikke slå oss til ro der for godt, leve resten av livet som drømmere i dette Eden, uten noe mål, uten noe å arbeide for. Vi måtte avgårde før det var for sent".